LAVLANDSPRØVE FOR FØRSTE GANG

Av Roy Allan Skaret

FASANPRØVE, ÅKERPRØVE, NÆP`PRØVE, det er bare noen av karakteristikkene jeg og andre fuglehundfolk i Midt-Norge har brukt om lavlandsprøver. Jeg må nok innrømme at jeg egentlig var mer enn skeptisk når jeg den siste helgen i oktober 2009 dro ned for å dømme på Hed-Opps Mjøsprøve II.

Selv om jeg er en av dem som er minst flink til å si nei når jeg blir spurt om å ta på meg dommeroppdrag så hadde jeg aldri tidligere – verken dømt eller deltatt – på lavlandsprøve. Men prøveleder Greg Daniels beroliget meg med at jeg skulle få gå sammen med en erfaren lavlandsdommer første dag. Men sent fredagskveld – kvelden før prøven startet – ringte han og fortalte at han hadde en god- og en dårlig nyhet til meg. Den gode var at jeg skulle få gå på det beste terrenget de hadde, mens den dårlige var at jeg måtte dømme alene. Det var bare å ta utfordringen og belage seg på dømming av et blandet kvalitetsparti dagen etter. Jeg kunne jo heller ikke dømme i VK sammen med en annen dommer da Bertil Nyheim skulle delta med to av mine hunder der.

 Psykiatrisk

Vi parkerte ved Løbakk psykiatriske sykehus og slapp de to første hundene fra parkeringsplassen der. Som dommer og deltaker har jeg jo mange ganger sagt at vi må være litt ”sinnsyke” for å holde på med denne sporten helg etter helg. Så det med å gå ut fra en psykiatrisk institusjon var kanskje et lite tegn på hvor gal enkelte er (les undertegnede). Denne dagen var det femtende dommerdøgnet for min del bare denne høsten.
Noen av deltakerne fortalte at de hadde hørt fasaner mens de sto og ventet på oss for å komme i gang og de mente at de vare bare noen få meter fra oss.
Terje Hagen var deltaker på partiet og vår kjentmann i terrenget og stort bedre kjent kan vel kanskje ikke bli – han bor midt i terrenget. Han ledet oss ut i en liten tett skogteig før vi kom fram på et jorde og der kom vi bort i de første – litt uvanlige stengslene for meg som er mest vant med høyfjell. Nemlig nettinggjerder!

Bange anelser

Hundene sprang inn i nettingen så det sang, gjerdet var nemlig nesten helt skjult av høyt bringebærris. Vi måtte løfte hundene over gjerdet – som til alt overmål hadde gjerdet en piggtråd på toppen. Akkurat da så jeg litt mørkt på hele lavlandsgreia. Men vi kom oss tilbake over det samme gjerdet igjen og tilbake nesten til utgangspunktet og i neste slipp begynte fasanene å dukke opp. Vi var da i et tett bringebærris med to unghunder. Midt inne i dette bringebærriset var det en steinfylling og skrothaug hvor det blant annet sto en del utrangerte traktortilhengere. For å få litt bedre oversikt over hundene så hopper jeg opp på en av disse hengerne. Det gikk ikke likere enn at jeg ramlet rett igjennom treverket i hengeren – et aldri så lite hint om at jeg burde slanke meg.

Vei-vakter

Det går veier stort sett alle steder rundt – og noen ganger midt inne i terrengene. Noen av disse veiene var ganske trafikkerte og vi ble nødt til å sette ut noen av deltakerne som vakter i begge endene av terrenget for å berge hundene som var ute i søk. Dette gikk greit hele tiden og vi slapp ”farlige situasjoner” av den grunn – i alle fall på lørdagen. Søndag ba jeg en fører om å trekke sin unghund etter ett slipp, på grunn av enorm løpslyst og tilnærmet null kontakt.

Tisse-stand!

Et av de første skikkelige fuglearbeidene vi hadde lørdag var noe komisk. En ung fører sto og latet vannet, mens bikkja hans kom inn og tok stand omtrent under strålen. Føreren fikk ropt på meg og holdt buksa med den ene hånden og revolveren i den andre. Hunden fikk beskjed om å reise og fikk opp en fasan som lå og trykket bare centimetre foran ham. Det hele ble vel hett for den unge hunden, som gikk etter for langt i oppflukt og skudd. Men både føreren og jeg fikk oss en skikkelig latter. Det lyktes heldigvis for dem senere på dagen og de fikk seg en flott 2.UK.

Godt med fugl

Vi hadde jevnt godt med fugl utover dagen og alle de fjorten hundene jeg hadde med meg fikk etter hvert sin sjanse. Fuglene var for meg overraskende spreke og alle som en var det skikkelig fart og tæl i når hundene fikk dem på vingene. Kjentmann Terje Hagen var siste slipp i første runde og som det ofte er så blir det fugl når kjentmennene er i aksjon. Vi så Hagens hund, Lord, begynne å jobbe på godlukt, men før han fikk festet stand kom makker inn litt lenger opp og kastet seg inn i stand. Snakk om å bli slått på ”målstreken”. Makkeren var helt rolig i oppflukt, men gikk hemningsløst etter i skuddet.

Lunsj i car-port

Lunsjen på partiet vårt ble avviklet i car-porten til kjentmann Terje Hagen. Og det siste vi gjorde før vi kom fram dit var å ha fuglearbeid på en unghund. Snakker om å bo midt i ”smørøyet”. Han kunne da også fortelle at det ble lagt fasanegg i blomsterbedet ved huset denne våren. Fra stuevinduet kunne han også se revefella som er plassert i krattskogen like ved – og nettopp det å drive utstrakt predatorbekjempelse er nok noe av grunnen til at Hed-Opp lykkes veldig godt med sine fasanterrenger.

Rugde

Etter å ha sett store, flotte og spreke fasaner hele formiddagen var det nesten så jeg skvatt da det var en rugde som kom opp i første fuglearbeid etter lunsj. Jeg måtte nesten tenke meg om to ganger før jeg så hva det var.
Kjentmann Hagen fikk sitt andre slipp ikke så langt unna huset sitt. Ganske tidlig i slippet kom Lord bort i et område med høy vegetasjon. Hagen gikk og lette. Han kom seg opp på en liten kul midt inne i denne vegetasjonen og fikk se hunden i stand rett foran oss. Akkurat i det han skulle gi reisingsordre så fikk vi se litt av dekkenet til makkeren, en korthåret vorster, litt foran Lord. Denne vorsteren så vi i søk like før, men den hadde tydeligvis kommet inn litt fra siden og sto på den samme fuglen. Vi måtte da rope på føreren av denne og la dem reise sammen. Det gikk greit for begge to – en fasan kom opp presis foran dem.

Rutinert
Like etterpå fikk jeg se hvor lett – og samtidig vanskelig det kan være på lavland. Lord smeller inn i en stand mot en steinete kratthaug ute på et jorde. Han justerer seg litt før vi kommer til og på ordre går han villig på inne i steinhaugen og der inne er det et lite skur. Lord må slippe seg bak i vinden for å finne igjen strålen og fester nå stand på den andre siden av dette skuret. Når vi kommer til slår han litt til siden og følger på inn i kratthaugen. Plutselig står han bom fast i meget tett vegetasjon. Det er tett i tett med tjukke greiner helt opp til Lords hals, han må rygge for å ta fart for å greie å hoppe over og fortsette avansen. Jeg må løpe litt rundt for å se om det eventuelt kommer ut en fasan av det tette buskaset. Lord følger på og fester ny stand i utkanten av kjerret og på ordre reiser han presist fasanen – som av alle ting nå ligger meteren bak meg. Der var det nære på at jeg måtte ha en liten stopp for å bytte underbukse. Etter min mening et kanon – erfarent arbeid av Lord, som aldri lot den løpende fasanen slippe unna. Lord var komplett rolig i oppflukt og skudd og med skikkelig godt søk også resten av dagen ble dette en velfortjent 1.premie AK.

Artig dag

Lords 1.premie var den eneste førstepremien jeg ga ut denne dagen, men det ble ellers riktig så mange premier på partiet. Hele ni i tallet og i tillegg var det to hunder som rampet seg bort etter sine fuglearbeider. Vi så ikke mindre enn tjuefem fasaner og ei rugde i løpet av dagen og da det nesten ikke forekom støkk og hundene stort sett var godt dresserte i fugl så ble det mange premier. At det av og til blir vel hett for unghundene (og noen AK-hunder) når de nesten er i stjerten på de flotte fasanene i reisen er til å forstå, men jeg tror nok både jeg og mange andre vil få et litt mer nyansert syn på lavlandsprøver når vi får oppleve freske fasaner som det Hed-Opp kan presentere.

Anbefales sterkt

Lavlandsprøver anbefales sterkt også for jakthundfolket som er mer vant med høyfjell. Lavlandsterrengene krever også skikkelig tøffe hunder. De må ha like mye jaktlyst her og de er nødt til å være tøffe for å gå på inne i de tette krattområdene som slettes ikke er lettgåtte. Det er ikke bare å løpe opp og ned langs åkerkantene og ta stander i utkanten av krattskog og steingjerder, selv om selvsagt også det forekom.

Jeg var selvsagt med på å få oppleve fuglearbeid omtrent inne i vinterhagen til folk, men den kanskje artigste kritikken jeg skrev lød noe slikt som dette:

”Ask kaster seg inn i en stram stilfull stand i unnarennet på en hoppbakke. På ordre reiser han villig og presist en fasanhøne og er komplett rolig i oppflukt og skudd. Utreder OK og Ask er en meget god jakthund som i dag tildeles en velfortjent 2.pr. AK”.

Meg har dere ikke sett for siste gang på lavland – takk for en hyggelig helg ved Mjøsa.

(PS Det hjalp selvsagt at Bertil fikk 3.premie i VK-en med min hund Royaluras J A Riise denne dagen.
Siden har jeg vært nedover på Hamar hver høst, både en og to helger. Det har blitt både dømming og  premieringer i VK. Hamars freske fasanprøver vil nok ha meg som både dommer og deltaker i mange år fremover).