Den mentale fuglehund

Avlen av bedre fuglehunder et emne som selvfølgelig både er interessant og brennende viktig. Metoder og fremgangsmåter er forskjellige og mange. Jeg tillater meg å røre litt i grytene uten å blande meg for mye i oppskriften.

TEKST: Frank-Tommy Olsen

Mange moderne fuglehundeiere sier de helst vil kjøpe valp fra små hjemmeoppdrett. Valpefabrikker unngås. Dette er ikke så uforståelig. Når en oppdretter av såkalte Llewellin settere i USA i en periode produserte omtrent ett kull i uka, med hovedformål å selge de aller fleste av valpene, da ringer varselklokkene hos de fleste. Enkelte raser i Skandinavia har også sett lignende, om enn i noe mindre skala.

Samtidig vil dog genetikerne påpeke at velfungerende større kenneler har betydelig større sjanse for å lykkes i sine avlsprogrammer. Ved riktig seleksjon blant ett større antall avlsdyr er det høyere frekvente generasjonsintervaller som vil gi hurtigst og størst fremgang.

For å ta noen eksempler innenfor pointerrasen, så omtalte jeg for en del år siden den australske Lucknow-oppdretteren Owen Dawson. Han var langt fra den høykommersielle Llewellin oppdretteren, men var av den gamle skole og med Waldemar Marr som forbilde. Dawson avlet gjennom årene mange kull (ca 250). Han avlet etter sine idealer, som var pene hunder, effektive i fugl og lett dresserbare.

En del av disse hundene ble solgt eller forært bort, de beste beholdt han, mens en stor andel av dem ble avlivet. Dette anser de fleste av dagens hundefolk som forkastelig, og det krever spesielle typer til bevisst å gjennomføre over flere tiår. Dawson oppnådde derimot langt på vei det han strebet etter, men selv med avl i det omfanget var de ikke perfekte. Som de fleste avlere på denne skalaen var han levende opptatt av avlsprinsipper og inn- og linjeavlet i det omfang han fant det forsvarlig.

Som enmanns jegerhunder vil jeg tro disse pointerne var ganske nær idealet, men mange av dem ville ikke nå opp i tøff jaktprøvekonkurranse. Selv avl i større skala må gå på akkord med noen egenskaper. Den type hund Dawson fremelsket hadde for lite mental robusthet, fart og stil sammenlignet med de beste jaktprøvehundene. (Selv om det også kom noen gode prøvehunder fra ham.)

Dawsons avlsarbeid med pointeren var i større skala enn de fleste, men jeg vil prøve å sammenligne med Robert Wehle i USA og Giorgio Guberti i Italia. Begge betydelig mere berømte i internasjonale pointerkretser.

Wehle var mannen bak de høyt anerkjente Elhew pointerne. Han startet kennelen midt på 1930-tallet, med tispa Jem of Fern importert fra Skottland, og fokuserte mere enn amerikanere flest på effektive viltfinnere. Han tok også hensyn til eksteriøret når han avlet på sine egne linjer. Hver gang han utavlet var det med sterkt mentale hannhunder som også var gode viltfinnere.

Han konsentrerte seg da bare om hunder som var avlet på jaktlige egenskaper, ikke eksteriør. I dag er det hundrevis av oppdrettere i USA som betegner seg som Elhew-oppdrettere, men oftest synes de ikke forfølge effektiviteten som det primære. Det kan synes som om det blir mere viktig å telle hvor mange ganger gamle storheter går igjen i stamtavlene.

Det var Wehles bunnærlige, ikke-vikende fokus som gjorde ham til en ener. Som Dawson hadde han også stor innsikt i avlsprinsippene. Mange av de som i dag forsøker kopiere ham linjeavler i all evighet på det de har av Elhew-avkommer. En ting er at en oppdretter forsøker konsolidere sine gode linjer, men det er verdt å ha i bakhodet at den mentale robustheten svekkes ved innavl. Sperrer/restriksjoner mot dette blir allikevel feil.

Vår forståelse for avlen utvikler seg konstant mens vi holder på, og det er ingen tvil om at innavl har hatt sin plass i fremgangene.

Når det gjelder italienske Guberti er han med sine del Vento pointere vel den, ved siden av Franco Ravetta (Clastidium), som har hatt størst innflytelse på pointeravlen rundt om på kloden. Nøyaktig hvordan han har prioritert i avlen har han ikke delt så mye med omverden, men han har formådd å avle klassehunder på individer oppvokst i flokk. Han har studert naturlige selekteringer hundene mellom, i tillegg til en åpenbar fingerfornemmelse for hvilke hunder som har hatt de riktige iboende kvalitetene.

Han har hatt store antall å selektere fra, med en inngående kjennskap til sine egne linjer. Andre oppdrettere som har vært ute etter å forbedre spesifikke egenskaper i egne linjer har gjerne gått til Guberti for å finne dem. Mentalt sett har hundene variert fra iskaldt overlegne til sky, smånervøse. Laredo del Vento som kom til Sverige hadde tendenser til halsing, kullbroren Laser som ble værende i Danmark viste tegn på manglende preging.

Selv husker jeg spesielt ei lita tispe kalt Russia del Vento som den markante tyske pointermannen Karl Wolf først hadde. Hun var sky og usosial, men med ett fokusert stålblikk og en ubotelig jaktpasjon. Wolf kasserte henne som for vanskelig og de nye eierne fikk henne heller aldri gjort ferdig.

I Tyskland, som så mange andre steder, har Guberti uansett en urokkelig posisjon som en ener blant oppdrettere. Hunder som Brando, Caco, Zambo og Ippocampo del Vento er blant de beste fuglehundene tyskerne har hatt. Cariddi og Ardito del Vento har dominert avlsstatistikker over flere årtier. Jeg ble fortalt at Fauno del Vento på sine gamle dager ble slaktet av andre hunder i kennelen. Mange mener det er respektløst og trist for en av historiens største avlshunder, men det har vært naturens gang i Gubertis kennel.

Oppskriften for å lykkes kan til en stor del være å innse sine begrensninger. Genetikere vil gjerne fastslå at man ikke klarer prioritere flere enn tre egenskaper for stabilitiet og videre fremgang. Større kenneler med klare avlsstrategier kan klare en bevisst kontinuerlig avl på fire egenskaper. Om en tilfeldig hobbyavler da gjerne lister sine prioriteringer med: helse, jaktegenskaper, gemytt, eksteriør og hårlag (veldig brede spektre hver for seg), så kan man vel hevde at man har tatt munnen for full allerede.

Dessuten, hva er «jaktegenskaper »? Poenget er at de tre egenskapene vi kan klare å holde fast i, og om mulig forbedre, må primært være jakt/bruksegenskaper. Man kan ta ett visst hensyn til eksteriøret, men avles det bevisst på nyansene må man også gå på akkord med det man konkret ønsker av bruksegenskaper blant avkommene. (Nå tenker vi ikke på evt. ha flaks med enkelte avkom, men oppnå ensartede egenskaper i kullet og linjene.) Det gode med eksteriøret er at det har høy arvbarhet, så det er i løpet av bare et par generasjoner mulig å forbedre betraktelig.

Der kommer vi også inn på ett annet meget essensielt punkt. En del egenskaper har betydelig mindre arvbarhet enn andre. Med dette i tanke er det ikke særlig merkelig om den tilfeldige hobbyavleren som f.eks. linjeavler på ett individ slett ikke klarer å gjenklone noen av dens overlegne egenskaper. Kanskje er hundefolk flest i dag ikke ekstreme nok i sine valg. Vi drømmer alle om de viltfinnende storgangerne, men hvordan avles de best frem? Er det på de best meriterte hundene, på linjer, på egenskapsavl med individer der vi overser alle andre hensyn bortsett fra viltfinnerevne?

Min avdøde new zealandske venn Leon Mortensen ville utvilsomt sagt det siste alternativet. Med stor innsikt i genetikk generelt og fuglehundavl spesielt var han klinkende klar over at han måtte innse sine begrensninger. Han hadde i gjennomsnitt kun ett til to kull i året, som er en mere alminnelig standard enn de tre herrene omtalt ovenfor. Han summerte det enkelt og greit med at en stjerne skulle stort sett alltid slå sine makkere i fugl, om og om igjen. Gjorde de det kunne man pragmatisk nok også konkludere med at de var bra søksmessig. Det tredje konkluderende punktet kom til hvordan de fremstod mentalt. Kanskje er det nettopp på det siste punktet man kan gjenkjenne topphunden vi streber etter. Så hvordan kan de tre punktene prioriteres?

Egentlig burde vi vel gå ut fra at de fleste fuglehunder har de samme evner til å lukte. Evnen til å finne har blitt til noe mystisk. Hvordan evner en hund å finne bedre enn andre? Har den overnaturlige luktesanser?